Rusbehandling: om de små fremskrittene og de alvorlige tilbakefallene

Rusbehandling må tilpasses den enkelte pasients særegne behov og utfordringer. Nyere forskning er tydelig: Tilbakefall tar liv. Og anbefalingene er klare: Pasienten må motiveres til å fortsette sin behandling, særlig når det er på det tyngste, og man er i ferd med å gi opp.

Vi vet at rusmiddelavhengighet fører til endringer i en rekke hjerneområder. Endringer i hjernen trenger langt tid på å «normalisere» seg. Vi vet at disse endringene gjør mennesker med en alvorlig avhengighet sårbare for bruk av rusmidler. Vi vet at risikoen for tilbakefall er størst de tre første månedene etter at man har sluttet å bruke rusmidler. Vi vet at dersom et tilbakefall inntreffer i denne tremånedersperioden, vil man raskt kunne vende tilbake til tidligere høydosebruk. Det er ekstremt farlig. Nå er nemlig risikoen for overdosedød ekstra stor fordi toleransen for rusmidlene har sunket i den rusfrie periodene. Det er lett å forstå at ved eventuelle tilbakefall må pasienten ivaretas best mulig. Slik at perioden med rusmiddelbruk blir så kortvarig som mulig.

Det er klare føringer for hva som skal skje dersom pasienter uteblir fra døgnbehandling. Dersom det ikke oppnås kontakt innen syv dager avsluttes behandlingen. Det har imidlertid ikke vært føringer for pasienter som opplever tilbakefall. Men som ønsker å fortsette i behandling. Helsedirektoratet har vært tydelig på at avslutning av behandling bør være planlagt. Dersom behandler, pasienten og henvisende lege vurderer døgnbehandling som det rette behandlingsnivået så skal innsatsen rettet mot å få pasienten tilbake til dette nivået så snart som mulig. Tilbakefall øker faren for behandlingsbrudd. Det kan være dødelig for alvorlig syke ruspasienter. Vi mener det er faglig uforsvarlig å skrive ut pasienter fra døgnbehandling på bakgrunn av tilbakefall uten at vi har gjort vårt ytterste for å hjelpe pasienten tilbake til «sengen» sin. Det er ikke bare uforsvarlig i forhold til pasienten. Men også dypt uetisk overfor pasientens pårørende.

Hadde dere bare lukket døren når alt ikke var like lett å stå i. Da hadde det gått utover mine uskyldige barn også, så når andre mener at det bare er å kaste bort penger å la sengene stå tomme. Hva koster det å ha barn plassert utenfor hjemmet?
(Mor med tidligere rusmiddelavhengighet)

Det finnes ikke noe forskningsmessig eller faglig kunnskap som sier noe om hvor lenge det er rimelig at en pasient kan ha et tilbakefall før behandlingen bør avsluttes. Hvis det blir laget retningslinjer som spesifiserer hvor lenge en seng kan holdes «ledig» risikerer vi at leger og psykologer må avbryte behandlingsløp til tross for at faglige vurderinger tilsier noe annet. Er det mulig å forestille seg at telling av senger skulle være et tema i behandlingen av alvorlig syke kreftpasienter? Hjertepasienter? KOLS-pasienter? Neppe. Hvis en syk pasient mister plassen sin fordi vedkommende ikke mestrer å returnere til klinikken til avtalt tid, kan det i verste fall øke risikoen for overdoser, dødsfall og et umenneskelig press på pårørende.

Dersom spesialisthelsetjenesten pålegges å forringe tilbudet til de dårligste pasientene, vil det være kommunene som i stor grad blir stående alene ed de aller sykeste. Dersom det er økonomien som skal være styrende er regnestykket enkelt:

Det dyreste vi kan gjøre er å la pasienter gå inn og ut av behandling som ikke har effekt.

Hvis myndighetene mener at det er nødvendig å telle senger, må det tydeliggjøres hvilke ansvar behandler og institusjoner har dersom pasienten overskrider dagene, mister plassen sin, og i verste fall dør av en overdose. Hvor absolutt skal grensen være, og hvordan skal behandlere forholde seg til pasienter med mange tilbakefall i løpet av en innleggelse? Hvem skal sett grensen for når en behandling skal avsluttes for alvorlig syke mennesker? Helseledere, økonomer, eller helsefaglig personell?

Etter vår vurdering kan verken helseforetak eller klinikkledere gjøre dette. Helsepersonell, helsemyndigheter, og politikere må enes om hvem som besitter hvilken kompetanse til å fatte beslutninger og hvilke rammevilkår som skal ligge til grunn for den behandlingen vi tilbyr de sykeste pasientene. Eventuelle «retningslinjer» må bygge på moderne rusforskning, om hva vi vet om avhengighet, tilbakefall, traumer, personlighetsproblematikk og betydningen av relasjoner og tilknytning. Kun da kan vi klare å tilby optimal behandling for rusmiddelavhengighet.

Forfattere: Kari Lossius og Eva Karin Løvaas

Først publisert i BA 13 mars 2019

 

Sted Strandgaten 199 5004 Bergen Telefon 918 10 656 E-post post@aktkompetanse.no Timer Man - fre 09:00 - 15:00, Org.nr:922175756, Bankkonto 1506 19 95134
search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close